Tenkte jeg skulle skrive litt om mine to gode venner her i Ålesund; Oda og Henriette.
Oda Rødahl Nygaard
Da jeg fant ut at jeg skulle flytte til Ålesund, måtte jeg selvfølgelig ha et sted å bo. Da dette ikke løste seg umiddelbart, ble jeg kontaktet av Fadderorganisasjonen ved høgskolen. De hadde funnet to andre jenter fra trøndelag som også manglet hybel, og foreslo dermed at vi kunne lete sammen. Vi ble enige om dette, og fant etterhvert ei leilighet sammen. Vi kjente ikke hverandre fra før, men siden jeg og Oda ble boende sammen alene den første tiden (i fadderuka), fikk vi fort god kontakt. Vi oppdaget at vi faktisk var ganske like, tiltross for at jeg er ei jente fra landsbygda, og Oda er ei "storbyjente" fra Trondheim. Etter litt om og men, ble det faktisk bare vi to som ble boende her. Oda er ei optimistisk og søt jente, som jeg virkelig har fått sansen for. Hun er så nusk når hun stresser! Noe som er ganske ofte for tiden:)
Ellers er det ikke så mye mer spesielt å si. Hun er herlig, enkelt og greit! Er det noen som har fått meg til å skifte mening som sørtrøndere, så er det henne.
Henriette Selby Ebbestad
Henriette ja. Hun traff vi i fadderuka, første kvelden. Gratis øl, cider og rusbrus får snakksaligheten til å øke betraktelig. Vi ble sittende å prate litt, før hun og et par stykker til ble med hjem til meg og Oda for å drikke litt mer. Resten er historie. Vi ble gode venner, og begynte å henge sammen til enhver tid. Dette fører til morsomme forandringer i Henriettes østlandsdialekt. Shø. Hun har nok fortsatt noen få problemer med å forstå, spesielt min, trøndersk, men hun imponerer stadig. Det liker jeg. Henriette har også fått seg en bil. Verdens søteste BMW 525i, ved navn P.W. Lorang. Han liker å kjøre fort. Henriette og Lorang kjører 4 km ekstra nesten hver morgen for å hente meg og Oda. Og samme ruta tilbake på ettermiddagen. Henriette bor her nesten hun. Jeg bruker å være bilvakt for Lorang, og akkurat nå står han her ute og venter på at drivstoff-mor Henriette skal bli ferdig på jobb. Hun er flink og jobber på Rica Hotel som frokosthjelp. Det krever at man kan stå opp tidlig, noe som faktisk er ganske utrolig at denne jenta klarer. Hun har et monster av en vekkerklokke, og våkner ikke av den engang! (Den skal jeg forresten legge ut bilde av senere.)
Dette var en kort presentasjon av dem som gjør livet i Ålesund levelig!
Me love them<3
Henriette ja. Hun traff vi i fadderuka, første kvelden. Gratis øl, cider og rusbrus får snakksaligheten til å øke betraktelig. Vi ble sittende å prate litt, før hun og et par stykker til ble med hjem til meg og Oda for å drikke litt mer. Resten er historie. Vi ble gode venner, og begynte å henge sammen til enhver tid. Dette fører til morsomme forandringer i Henriettes østlandsdialekt. Shø. Hun har nok fortsatt noen få problemer med å forstå, spesielt min, trøndersk, men hun imponerer stadig. Det liker jeg. Henriette har også fått seg en bil. Verdens søteste BMW 525i, ved navn P.W. Lorang. Han liker å kjøre fort. Henriette og Lorang kjører 4 km ekstra nesten hver morgen for å hente meg og Oda. Og samme ruta tilbake på ettermiddagen. Henriette bor her nesten hun. Jeg bruker å være bilvakt for Lorang, og akkurat nå står han her ute og venter på at drivstoff-mor Henriette skal bli ferdig på jobb. Hun er flink og jobber på Rica Hotel som frokosthjelp. Det krever at man kan stå opp tidlig, noe som faktisk er ganske utrolig at denne jenta klarer. Hun har et monster av en vekkerklokke, og våkner ikke av den engang! (Den skal jeg forresten legge ut bilde av senere.)
Dette var en kort presentasjon av dem som gjør livet i Ålesund levelig!
Me love them<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar